Det skjer noe med barna. Jeg kan ikke trene når det startet. Men vi har endte opp her i hagen, skriket ut våre frustrasjoner i hoppere jeg har fylt ut i munnen deres. Det virket som en god ide på den tiden, for å stoppe all den konstante bickering, for hver av dem skal ta omvendt og si rolig og stille, hva irriterer dem om hverandre, så rop å slippe ut. Ta-dah! Men listen over irritasjoner har gått på og på, og noen av oss gråter - for det meste meg - og nå skriker jeg for å få dem til å stoppe, og jeg har ikke en jumper.
Dette var mitt folk. Det var ingenting jeg elsket mer enn en helg med folkene mine: sushi og naturfilmer på fredag kveld; etterfulgt av et galleri morgen; lunsj et sted i en merkelig del av byen; Lørdag kveld ved ilden og roper på telly; Søndag steke i en pub med Shirley Temples, og fargebøker, og Uno, og smiler.
Jeg forstår hvorfor tenåringen er blitt tenåring, men hvorfor har den niårige og den syvårige blitt tenåringer på nøyaktig samme tid?
Og nå hjelper ingen meg med å bære solsystemet. Et solsystemet skoleprosjekt som har tatt - for det meste meg - minst tre uker å bygge. Saturn har mistet sine ringer, Neptun har rullet ut i en pølse og Venus - alltid en boring siden, av en eller annen grunn, i stedet for å få den ut av papirmåleren? Som de andre planetene har vi malt en løk - forårsaker at systemet selv spenner.
"Hold limet," hvisker jeg til den lille som jeg transporterer hele det enorme kartongkontrapet over lekeplassen til stirrende barn. "Ikke la Jupiter være neste!"
Til slutt finner vi vitenskapslaboratoriet, og jeg legger ned den vanskelige belastningen. Jeg ser på mine døtre en liten bit forvirret, men sakt triumferende. "Jeg vil bare gå i klassen," sier den lille, forferdet. "Og vi er sent - igjen. Vi er alltid sent. "Skynd da!" Jeg sier søtt, men når jeg lener meg framover for å kysse henne, rekonstruerer hun. Jeg ser på den niårige med en humoristisk komplikstrøm i øyet - men hun vender ikke ut igjen. Jeg merker i stedet at selv om jeg re-gjorde sin høye hestehale tre ganger, hun har tatt ut elastikken - igjen. 'Jeg skulle ønske du ikke hadde tatt med dette dumme prosjektet. Det er så irriterende. Og det er forferdelig.'
Jeg stirrer rundt i rommet på de andre solsystemene. De andre solsystemene, laget med blinkende lys og kobberrør og uendelige bevegelige deler, er åpenbart langt overlegen. Jeg vender tilbake til barna med et uttrykk som om å si, vel, i det minste gav vi det et skudd. Men begge har gått.
Dette er det nye problemet med Cond? Nast Traveler. For de som skal ta en sabbatsdag i Byron Bay og starte et barnas klærmerke, som de vil publisere på sosiale medier til stor internasjonal anerkjennelse, og dermed finansiere en oppsiktsvekkende livsstil med dyp estetisk og sjelfull berikelse med nydelige barn som det blir ut, er egentlig ikke deres egne.